Bergen havn har gjennom de siste par hundre år hatt landets største trafikk, målt i antall anløp, og den mest sammensatte: fra de minste fiskefarkoster, jekter, jakter og senere frakteskuter til de største atlanterhavsbåter/cruiseskip. Bergen var også Europas (trolig verdens) største fiskeeksporthavn like frem til 1950-årene.

Slepebåtenes historie i Bergen havn går tilbake til siste tredjedel av 1800-tallet. Frem til 1900 hadde den viktige delen av byens næringsliv som arbeidet med tunge kolli, sine lokaler i pakkhus og fabrikker ved den lange strandlinjen fra Solheimsviken i sørvest til Nyhavn i nordøst. Vestre basseng ved Puddefjorden/Damsgårdssundet og Sandviksbukten i nordøst var sekundærhavner, den siste en spesialisert havn for fiskeprodukter, salt, korn- og melvarer. Til å besørge transporten av varer mellom lasteskip for inn- og utgående og de flere hundre sjørettede næringsbygg, samt kull- og vannforsyning til dampskipene, hadde man til rådighet en mengde flakeskuter, lektere og små dampslepebåter. Disse siste ble senere (fra ca. 1920) gradvis avløst av åpne, motordrevne føringsbåter. Denne flåten av hjelpefartøyer opprettholdt også forbindelsen mellom de tre havnebassengene og mellom byhavnen og de mange tekstilfabrikker, møller, anlegg for pakking og tilvirkning av fisk og sild og annen produksjonsvirksomhet i distriktene rundt byen.

Med i dette bildet hører fortøyningsbøyene av jern, som både de store lasteskipene og flakeskutene/lekterne ble fortøyd i. Langt de fleste bøyene og skutene var plassert i Vågen. På det meste fantes det i Bergen havn mer enn 100 store jernbøyer, 250 flakeskuter/lektere og en flåte på mellom 30 og 40 små dampdrevne slepebåter. Denne strukturen ga Bergen et særpreg i norsk havnesammenheng, nedfelt i uttrykket ”skute- og bøyehavnen”, som dekker situasjonen frem til 1914–20. Det avtok med byggingen av steinkaier ut over på 1900-tallet.

For trafikkhavnens del var det også to andre karakteristika som gjorde Bergen særpreget i et norsk havnehistorisk perspektiv. For det første hadde byen like fra 1880-årene landets overlegent største flåte av lokale rutebåter, ”fjordabåter”. Den talte henimot 90 fartøyer i 1939, fordelt på 12–13 rederier, og dekket 700 stoppesteder ved alle fjorder, sund og øyer i Hordaland og Sogn og Fjordane. Dette finmaskede nettverket har vært betegnet som ”a remarkable transport network, probably without parallell anywhere else in the world”. 

For det andre var Bergen havn frem til om lag 1960 det viktigste knutepunktet for rutetrafikken med gods- og passasjerbåter på norskekysten og mellom Norge og de viktigste havnene ved Nordsjøen og Østersjøen. Landets overlegent største aktør i denne mer vidtrekkende rutetrafikken var Det Bergenske Dampskibsselskab. Foruten de mange fartøyer i nevnte rutetrafikk var rederiet engasjert i oversjøisk linjefart og tankskipsfart (etter WW 2), og var en norsk pionér i cruisefarten. I 1939 disponerte det hele 50 skip, hvor de mest kjente var prektige passasjerskip som M/S ”Vega”, M/S ”Venus”, D/S ”Jupiter”, D/S ”Leda”, M/Y ”Stella Polaris”, D/Y ”Meteor” og D/S ”Nordstjernen”. Praktisk talt alle disse skipene anløp Bergen havn: De svarte (gule) skorsteinene med de tre hvite ringene setter sitt sterke preg på nesten alle havnefotos fra perioden 1880–1960. Rederiet var i 1939 byens største arbeidsplass med 2500 ansatte på skipene, ved verftet på Laksevågsnesset, på kullbunkersanlegget samme sted (landets største), i administrasjonsbygget og intendanturen på Bradbenken. 

Til å assistere særlig de større egne skipene til og fra kai, ofte under trange trafikkforhold, og for utleie til andre skip, hadde Bergenske en hel liten flåte av små og store slepebåter. I 1950 talte den fem båter: ”Titan” (1909), ”Vulcanus” (1914), ”Alert” (1919/24), ”Musca” (1920) og ”Kronos” (1943/49).  I 1958/59 ble flåten fornyet med de to nybygde slepebåtene ”Titan” og ”Vulcanus”. Begge ble solgt til Bukser og Bjergningsselskapet AS i Oslo i 1986, men sistnevnte befinner seg fremdeles i Bergen havn, og har vært i bruk til det siste.

Av fjordabåtflåten er det i dag bevart fire-fem fartøyer fra både damp- og motorepoken. Derimot er ingen av Bergenskes til sammen ca. 200 damp- og motorskip tatt vare på. Nettopp derfor vil den bemerkelsesverdig godt bevarte slepebåten ”Vulcanus” utgjøre et verdifullt kulturminne fra både den store trafikkhavnen og landets i sin tid største linje- og ruterederi, uløselig knyttet til den samme havnen.